Hun brukte tiden før og etter spabehandling til å rusle litt rundt og være turist i byen. Dagen fløt behagelig avsted og hun tenkte ikke så mye på det som lå foran henne.
Hun hadde fjernet konvolutten på verandadøren. Hun hadde ikke åpnet den, bare kastet den. Det spilte så liten rolle hvem som hadde plassert den der.
Kveldsmaten ble inntatt i sofakroken, men hun aktet seg vel for å sovne der. Hun hadde vært lemster til langt ut på dagen sist. Det siste hun gjorde før hun la seg, var å titte i skuffen på nattbordet. Jo da, det lille våpenet lå der, klart til bruk.
Hun sovnet raskt og lett. Og bråvåknet midt i natten. Hvordan var det hun tenkte? Hun skulle da ikke ta livet av noen? Det var ikke henne. Hun travet frem og tilbake på stuegulvet. Satte seg på verandaen, selv om det var kjølig. Inn igjen. Planene måtte endres. Men hvordan? Hun tenkte og tenkte, endelig fant hun løsningen.
Hun brukte fredagen til å planlegge, revurdere og planlegge. Og nå fikk hun det travelt. Mesteparten måtte hun ordne selv, men en oppgave fikk hun hjelp til. Den viktigste ingrediensen. Hun så på resultatet. Det kunne ikke ha blitt bedre. Godt hun hadde valgt den vesken hun hadde. Da fredagskvelden kom var hun sliten, så hun bare gikk og la seg. I morgen var det dagen. Hun skulle gjennomføre den nye planen sin. Så fikk verden gå videre som den ville. I det hun nesten hadde sovnet ringte telefonen. Hun sukket og strakte hånden ut etter den. Hun smilte da hun la på røret etter å ha sagt: «Ring meg på mandag, om du ikke er ute og flyr.»
Frisøren var dyktig, men hun hadde ikke ventet annet. Og «parfymeproblemet» ble løst. Taxi var bestilt og så var det i grunnen bare å gjøre seg klar. Hun gransket seg selv i speilet. Så det var slik hun en gang hadde fremstått? Hun kjente seg nesten ikke igjen. En vond dirring i magen kom tilbake. Den hadde vært borte lenge. Og ikke hadde hun savnet den.
Taxien kom presis og hun gikk inn for å foreta de aller siste forberedelsene.
Hun snakket med hovmesteren og han nikket og lovet at han skulle ordne det slik hun ville. «Overraskelse» var nok løsenordet der. Hun leverte fra seg en bunke konvolutter. Spurte om det var presse tilstede. I så fall var det nok konvolutter til at de største avisene kunne få hver sin. Hun spurte om det var noen formell bordplassering eller om man satte seg der man ville. Og fikk de svarene hun behøvde.
Hun ble møtt med «Gid» og «Gud» «Hvor har du vært» «Du er flottere nå enn noensinne», samt de vanlig flosklene som alltid ble utvekslet. Luftkyssing på kinn og småsnakk florerte. Dagens hovedperson kom og kakofonien steg til nye høyder. Han så ut som han pleide. Selvbevisst, klar over sin egen makt og en smule arrogant. Elegant kledd og med en meget ung dame ved sin side.
Han var en dyktig designer og han kunne plukke ut modeller, det skulle han ha. De nye oppdragsgiverne hans så da også svært fornøyde ut. En av dem klappet i hendene, uten at det hjalp stort. Hovmesteren rømmet seg og sa at bordet var dekket. De aller fleste beveget seg mot det vakre bordet. Hovedpersonen tittet på henne, nikket og gjorde tegn til at hun skulle komme bort. Han grep begge hendene hennes. «Så lenge siden» sa han, «vakrere enn jeg ville trodd, du må sitte ved siden av meg. Kommer du tilbake til meg?» Hun smilte svakt og ristet på hodet. «Hva med den søte du hadde med deg, vil hun ikke bli skuffet? All right. Jeg kan sitte på den andre siden.»
Maten smakte, det ble spist og snakket, drukket og skålt. Hun holdt seg til det alkoholfrie. Før desserten kom kelnerne med en konvolutt til hver av dem. Forklarte at den ikke skulle åpnes før det ble gitt beskjed. «En overraskelse» sa de. Og alle trakk fingrene til seg med en gang.
Hun holdt øye med kelnerne, da alle hadde fått sin konvolutt, reiste hun seg og slo på glasset.
«Jeg kan se at dere er nysgjerrige», sa hun. «Særlig du», sa hun henvendt til hovedpersonen. «Du er deg selv lik. Dette er en overraskelse til deg fra meg. Jeg synes det hadde blitt feil, om jeg hadde holdt de andre utenfor. Så derfor deler jeg den med alle dem som er tilstede. Så, nå kan dere åpne.» Lyden av konvolutter som ble åpnet overdøvet nesten den spente summingen av stemmer, rundt bordet. Det ble dødsens stille og det eneste man hørte var: «Dette er priv… du kan ikke…. du har ikke…» fra hovedpersonen.
«Jeg kan og jeg har» sa hun. Henvendt til de andre rundt bordet sa hun: «Vær oppmerksom på at dette bildet ikke er manipulert. Ansiktet er yngre, men det er neppe ukjent, så mye har jeg ikke endret meg. Man kan ikke se så mye av hovedpersonen på bildet. Hovedpersonen er er nemlig ikke meg, der heller. Men om dere ser på hånden med de to sammenvokste fingrene og den spesielle ringen, som kryster det lille brystet, kjenner dere ham nok igjen. Ser dere på lenken rundt håndleddet på hånden som er på vei ned i trusen min, gjenkjenner dere nok den også. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er avbildet på denne måten, i dette rommet.» Hun holdt et lite øye med den unge som satt ved siden av, hun var sjokkskadet så det ut som og hadde mest lyst til å stikke.
«Så, nå har jeg fått kastet en byrde av meg og nå forlater jeg dere.» Hun grep vesken sin og gikk. Stemmesurret steg til uante høyder bak henne.
